Richard startet med å snakke om de ulike regelverkene. I Norge følger vi nå det internasjonale regelverket, hvor dommerne må sette karakterer i veldig mange forskjellige kategorier (se her), noe som er veldig tungvindt iforhold til det engelske regelverket, hvor det settes kun en karakterer i innhold, en i nøyaktighet og en i interpretation (vanskelig å finne en god norsk oversettelse, kanskje artistisk inntrykk?) . Man kan få max 10 poeng i hver av disse kategoriene.

 I innhold telte først og fremst vanskelighet på bevegelsene og hvor variert innholdet var. Richard understreket hvor viktig det var at innholdet var variert, en bevegelse burde ikke gjentas med mindre det passet med musikken, og maks antall repetisjoner var 3-4 ganger. Dette kom selvsagt ann på åssen bevegelse det var, bevegelser som det tok kort tid å utføre f.eks. snurrer kunne gjentas oftere. Poenget var at det ikke skulle bli kjedlig, og at selv en utrolig kul "move" ikke var like spennende 5. gangen den ble vist..

Etter dette fikk vi selv prøve oss på å sette karakterer fra 1 til 10 på hvor vanskelig en øvelse var å lære/utføre for en rase. Dette var slett ikke så enkelt alltid! Generelt fortjener "slow-mo" raser høyere karakterer for tekniske vansklige og raskt utførte øvelser, det samme gjelder hunder som gjør bevegelser som er vanskelige for akkurat den rasen. Dommere trenger altså rasekunnskap for å kunne dømme rettferdig på dette punktet. F.eks. bør en newfoundlandshund som sitter å holder labben over snuten score vesentlig høyere enn en border collie som gjør samme bevegelsen, en papillon som hopper på tre bein bør få høyere poeng enn en papillon som hopper på to osv.

Neste punkt i regelverket var nøyaktighet. For å oppnå høy poengsum her bør signalene til hunden være tilnærmet usynlige. Altså må signalene enten være veldig små, eller godt tilpasset programmet. F.eks. kan signalet for en snurr blir gjemt i en vindusvaskbevegelse eller i et vift med en imaginær pistol. I tillegg teller ekvipasjens energi, holdning og entusiasme under dette punktet. Hunden skal se ut som den syntes det er gøy, og bør holde fokus hele tiden. Hunden bør også reagere på første kommando, det trekkes for dobbeltkommandoer, eller at hunden tydlig gjør feil bevegelse. (Men en flink handler kan skjule sistnevnte :p ) Det som også er veldig viktig er at overgangene mellom bevegelsen er gode, at hele programmet flyter.

Siste punkt er interpretation. Under dette punktet dømmer man om musikken, øvelsene og eventuell rekvisitter passer til ekvipasjen og programmet. Som dommere må man være spesielt obs på om en fancy øvelse passet inn i programmet, at den ikke kun har blitt tatt med for å imponere.

Nå fikk vi som deltok på dommerseminaret bedømme en del rutiner. Vi startet bare med å se på noen hvor vi kun skulle gi en generell kommentar, før vi skulle bedømme på ordentlig. Jeg syntes det var overraskende vanskelig å skille mellom de ulike kategoriene! F.eks. hadde noen ekvipasjer veldig bra tekniske program, men det passet ikke så bra til hunden og musikken. Mens en bearded collie som vant "VM i freestyle" ifjor hadde veldig bra nøyaktighet og interpretation, men programmet besto bare av svært enkle øvelser.

Det generelle rådet Richard ga om å dømme, var at man måtte ha et indre bilde av det "perfekte freestyleprogrammet", som man så sammenlignet med. F.eks. var ikke bjeffing en del av hans perfekte freestyle program, og han trakk derfor for dette. Alt i alt en veldig spennende og lærerik kveld!